Velferden i et fellesskap av samarbeidende mennesker blir desto større jo mindre den enkelte selv gjør krav på utbyttet av egen innsats, det vil si jo mer han gir av utbyttet til sine medarbeidere, og jo mer hans egne behov ikke tilfredsstilles gjennom egne ytelser, men gjennom de andres. I et menneskelig fellesskap vil alle ordninger som motsier denne loven, på lang sikt måtte avle nød og elendighet et eller annet sted.
Denne grunnloven gjelder for det sosiale liv med samme konsekvens og nødvendighet som en naturlov med hensyn til et eller annet bestemt område av naturvirkninger. Men man må ikke tro at det er nok å la denne loven gjelde som en generell moralsk lov, eller f.eks. å omsette den i holdningen om at enhver skal arbeide i sine medmenneskers tjeneste. Nei, i virkeligheten lever loven kun som den skal når det lykkes for et fellesskap av mennesker å skape ordninger som sørger for at ingen noen gang selv kan gjøre krav på fruktene av sitt eget arbeid, men så fullstendig som mulig lar dem komme fellesskapet til gode.
Til gjengjeld må man selv bli forsørget gjennom ens medmenneskers arbeid. Det kommer altså an på følgende: å arbeide for sine medmennesker og å motta en viss inntekt er to helt adskilte ting.
Men til det kreves en forutsetning: Hvis ett menneske arbeider for et annet, må det i det andre finne motiv for sitt arbeid, og hvis noen skal arbeide for fellesskapet, må de føle verdien og betydningen av dette fellesskap. Det kan de bare når fellesskapet er noe helt annet enn en sum av enkeltindivider. Det må være fylt av en virkelig ånd, som enhver nærer interesse for. Det må være slik at alle sier: Dette er riktig, og jeg vil at det skal være slik. Fellesskapet må ha en mening, og hver enkelt må ønske å bidra til oppfyllelsen av denne mening.
Rudolf Steiner 1905 i tidsskriftet Lucifer-Gnosis i artikkelen “Antroposofi og det sosiale spørsmål”.