Etter flere års venting ble FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne vedtatt av Stortinget 3. juni 2013. Dermed er noen av de viktigste rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser blitt lovfestet, som retten til å bo hvor og med hvem du vil bo; retten til undervisning; retten til arbeid/sysselsetting; og retten til et kulturliv.

Tekst: Rigmor Skålholt, høsten 2013.

FN-konvensjonen er en viktig impuls til et mer menneskevennlig samfunn. Grunntonen er at samfunnet må tilpasse seg det som er annerledes og ikke omvendt. Prinsippet er allmenn borgerrett for personer med funksjonshemning. Det betyr frihetsrett på alle livets områder og rett til hjelp og støtte til å leve et verdig liv.

I artikkel 30 heter det blant annet at personer med nedsatt funksjonsevne skal gis mulighet til å utvikle og utnytte sine kreative, kunstneriske og intellektuelle evner, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse for samfunnet.

Mennesker med funksjonshemning er ikke medisinske kasus, men borgersubjekter. Hvis rettighetene i konvensjonen skal realiseres, må samfunnet tilpasse seg funksjonshemningene.

Inkludering

Begreper som «normalisering» og «integrering» benyttes ikke lenger. Derimot er begrepet «inkludering» flittig brukt i konvensjonen. Kort og litt for enkelt sagt: Samfunnet må tilpasse seg individet. Dermed viser den vei til et samfunn med mer menneskevennlige former.

Inkludering av alle mennesker i samfunnet – uansett handikap – er fremtidsmusikk. Men musikken må ikke bli bare vakker teori. Vi må nå begynne å spille musikken på gater og streder! Inkludering skal være et ledebilde for moderne sosialpolitikk nå og i fremtiden.

Dette har vært intensjonen i de antroposofiske omsorgsstedene fra begynnelsen av. Mennesker fikk bære ansvar og utfolde evner ut fra sine individuelle muligheter. Konvensjonen betoner «respekt for forskjeller og aksept av mennesker med nedsatt funksjonsevne som en del av det menneskelige mangfold og av den menneskelige natur». (Artikkel 3)

Da Rudolf Steiner holdt det helsepedagogiske kurset i 1924, og snakket om psykiske lidelser, sa han at det ikke er mulig å gjøre noe uten samtidig å forandre de sosiale formene. Vi må finne årsaken til sykdommen – ikke i personen, men i de sosiale sammenhengene omkring mennesket. Vi trenger samfunn som virker helbredende på oss. Samfunn som inkluderer og gir plass og utfoldelsesmulighet også til de som på grunn av funksjonshemninger ikke kan tilpasse seg samfunnet slik det fungerer i dag.

Noen utsnitt fra konvensjonens fortale:

«… funksjonshemning er et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet.»

«Det er viktig å ta spørsmål knyttet til funksjonshemning inn som en integrert del av relevante strategier for bærekraftig utvikling.»

«… at mennesker med nedsatt funksjonsevne på verdifullt vis bidrar, eller har mulighet for å bidra, til den generelle velferden og mangfoldet i sine lokalsamfunn, og at dersom mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine menneskerettigheter og friheter fullt ut, og kan delta fullt ut i samfunnslivet, vil det gi dem en sterkere følelse av tilhørighet, og vil bringe den menneskelige, sosiale og økonomiske utviklingen av samfunnet, og bekjempelsen av fattigdom, et betydelig skritt framover».

Bakgrunnen for konvensjonen

Konvensjonen bygger på menneskerettighetserklæringen av 1948. Den er ingen spesialkonvensjon, men konkretiserer og presiserer almene menneskerettigheter. Konvensjonen omhandler særlig økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter.

Flere mennesker har i mange år arbeidet med forberedelsen av konvensjonen. Zsuzsa Mesterhazi, professor ved universitetet i Budapest som underviser i steinerpedagogikk og helsepedagogikk, deltok i arbeidsgruppen. Forslaget ble sendt til FN via den ungarske stat. Konvensjonen ble vedtatt i New York 13. desember 2006 av FNs Generalforsamling på dets 61 møte. Vedtaket ble gjort i resolusjon A/RES/61/106. Konvensjonen er tilordnet menneskerettighetene, og arbeidet sorterer under FNs høykommissær for menneskerettigheter (UN Office of the High Commissioner for Human Rights, OHCHR). Etter at de nødvendige ratifikasjoner hadde funnet sted, trådte Konvensjonen i kraft 3. mai 2008.

Etter ansvarsreformen

Konvensjonen innebærer et paradigmeskifte i synet på funksjonshemning. I tiårene forut for ansvarsreformen – også kalt HVPU-reformen – som ble innført i 1991, var idealene om normalitet og integrering et gjennomgangstema. Fellesskapsløsninger skulle avløses av individuelle tilbud. Holdningen var at mennesker med utviklingshemning skulle leve som oss «normale». Boligene skulle helst ha egen inngang for å unngå institusjonspreg.

I ettertid ser vi at ansvars-reformen primært ble en bo-reform. Det tok ikke mange årene før kommunene begynte å bruke mennesker med utviklingshemning som salderingspost når budsjettene skulle gå i balanse. Voksenopplæringen forsvant i løpet av kort tid fra de fleste kommunene. Flere mistet tilbud om støttekontakter. Dagtilbudene ble truet.

Det ble etter hvert en krassere tone mellom økonomi og menneskeverd. Leder for Norsk forbund for utviklingshemmede i Norge (NFU), Jens Petter Gitlesen, uttalte i et radiointervju våren 2010 at på mange måter er tilstandene verre for mennesker med utviklingshemning enn de var ti år før reformen kom.

Følgende rettigheter er viktige å arbeide med i framtida

Retten til utdanning

Artikkel 24 omhandler utdanning. «Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring som tar sikte på: a) at menneskets muligheter og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes. b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne får utvikle sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, så vel som sine psykiske og fysiske evner, fullt ut. c) at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir i stand til å delta aktivt i et fritt samfunn. Retten til å sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer er her meget tydelig formulert. En kan også lese av disse rettighetene at det er elevens utviklingsbehov som skal sette premissene i skolen.»

I samme artikkel punkt 5 heter det «at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til høyere utdanning, yrkesrettet opplæring, voksenopplæring og livslang læring uten diskriminering og på lik linje med andre. For dette formål skal partene sikre rimelig tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne.»

Det betyr at yrkesopplæring vil bli en videre mulighet etter grunnskoleopplæring, for uten opplæring vil det være vanskelig å delta i et yrkesliv. Dette vil gi muligheter til fortsatt voksenopplæring for mennesker som ikke kan vise til «målbar vekst» som hittil har vært kriteriet for å få voksenopplæring i mange kommuner. I dag er det nærmest automatikk i at mennesker med utviklingshemning blir uførepensjonert etter videregående skole. Måtte konvensjonen bli en plattform for nytenkning og planlegging av opplæring som går utover videregående skole. I helsepedagogiske hjem og skoler har steinerpedagogikk blitt praktisert i mange årtier.

Arbeidets betydning

Artikkel 27. «Mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre»… (punkt 1). Retten til arbeid for alle mennesker.

Oppgaven for vår tid er at menneskene ut fra en indre impuls kan bidra til det som trengs i fellesskapet. Med stor idérikdom er det over det ganske land skapt arbeidsplasser, også for mennesker med stort bistandsbehov. Samtidig trues dagtilbudet til mennesker med utviklingshemning når penger skal spares. Argumentert med at denne retten ikke er lovpålagt har nå ikke lenger gyldighet. Retten til ikke å arbeide, finnes også.

Hvor og med hvem vil man bo?

Artikkel 19. Den enkelte skal selv bestemme hvor og med hvem han/hun ønsker å bo. Konvensjonen vektlegger valgmuligheten. Intensjonen er å bygge ned institusjoner. Men i valget ligger også muligheten til å velge et fellesskap. Å ha rett til å bo og være inkludert i samfunnet, og forhindre isolasjon eller segregering fra samfunnet. Valgfrihet forutsetter mangfold og fleksibel omgang med mulighetene. Det innebærer nyskaping av tilbud som ikke fantes før. Det må finnes en vifte av tilbud. Noen ønsker å bo for seg selv, noen ønsker fellesskapsløsninger, noen ønsker et tilbud i en annen kommune.

Ansvarsreformen som ble gjennomført fra slutten av 1980-tallet, la et lokk på nye ideer for ulike typer boformer. Det oppstod en gammeldags form for stavnsbundenhet. Kommunene kunne være redd innflytting av personer med funksjonshemning på grunn av kostnadene, eller de var imot at innbyggere flytter ut, fordi de da kunne miste statstilskudd og arbeidsplasser.

Deltakelse i kulturliv og fritidsaktiviteter

Artikkel 30. Det skal «treffes hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å utvikle og utnytte sine kreative, kunstneriske og intellektuelle evner, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse av samfunnet». (Punkt 2).

De antroposofiske omsorgsstedene har en lang tradisjon på å skape et aktivt kulturliv gjennom årstidsfeiringer og oppsettinger av skuespill, konserter og markeder. Gjennom kunstneriske aktiviteter finner mennesker med utviklingshemning gode uttrykksmuligheter. Mange setter stor pris på når mennesker med utviklingshemning formidler teater, dikt, musikk m.m.

Menneskeverd og retten til liv

Artikkel 10. Her sies det at «ethvert menneske har en iboende rett til livet», og at alle nødvendige tiltak skal treffes for å «sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne faktisk kan nyte denne rettigheten, på lik linje med andre».

Men det står ikke noe om når retten til liv begynner. Vi vet at mange mennesker blir luket ut før fødsel fordi de ikke er perfekte. Dette gjelder for mange mennesker med Downs syndrom.

Vi står i dag i en kamp om menneskeverd, om retten til å være annerledes. Konvensjonens klare budskap er at funksjonshemning er en normal del av samfunnet og en vesentlig del av en bærekraftig samfunnsutvikling. Det er det motsatte av sorteringssamfunnet, som når fostre med Downs syndrom og andre avvik velges bort. Marte Wexelsen Goksøyr har de siste årene gått med en T-skjorte hvor det står: «Utrydningstruet». Her har vi også et ansvar.

Balanse mellom individ og samfunn

Utdrag fra en artikkel av Johannes Denger som sto i det tyske medlemsbladet for helsepedagogikk og sosialterapi «PUNKT und KREIS», nr 17, Michaeli 2009. Oversettelse: Veronika Schmid og Rigmor Skålholt.

Utfordringene framover både i det store samfunn og i de små fellesskap er å finne en harmoniserende balanse mellom individ og samfunn. Rudolf Steiners impuls om en tregrenet sosial organisme hvor friheten er fundamentet i åndslivet, brorskap i næringslivet og likhet i rettslivet, gir redskapet og respekten som vi trenger for å bygge fellesskap og samfunn slik som FN-konvensjonen utfordrer oss til.

Professor Dr. Heiner Bielefeldt, direktør for det tyske institutt for menneskerettigheter, peker på at konvensjonen ikke er en spesialkonvensjon, men at den konkretiserer og presiserer bare den almene beskyttelse av menneskerettigheter for et fremdeles usynlig mindretall av mennesker med funksjonshemninger, og vil føre til en humanisering av hele samfunnet. Cirka 650 millioner mennesker lever med funksjonshemning, noe som utgjør cirka 10 prosent av verdens befolkning.

Menneskerettighetene inneholder den franske revolusjons tre store idealer og gjelder per definisjon for alle mennesker. I realiteten er de langt fra alltid virkeliggjort, men bestrebelsen må gå i den retningen. I konvensjonen blir det spurt etter hvilke betingelser som må oppfylles, og hvilke praksisendringer som er nødvendige for å realisere menneskerettighetene for alle.

Grunnlaget for alle FN-konvensjoner – frihet, likhet, brorskap – finner vi igjen i treklangen (assistert) autonomi, barrierefrihet og inkludering.

  • Autonom er jeg når jeg er i stand til å følge meg selv. En forutsetning for det er på den ene side den frihet som samfunnet gir meg, og på den annen side min evne til å overskue forholdene og benytte meg av friheten.
  • Barrierer medfører ulikhet. Der hvor de blir revet ned, blir likhet mulig.
  • Og gjennom inkludering blir brorskap virkeliggjort.

Rudolf Steiner søker i sin tregrening av den sosiale organisme etter en løsning på dilemmaet at frihet, likhet og brorskap er tre idealer som gjensidig kan motsi hverandre hvis de anvendes uspesifisert. Hvis menneskene var helt like, ville det være meningsløst å snakke om autonomi. Hvis de bare var autonome, ville brorskap forbli et fromt ønske osv.

Rudolf Steiner spesifiserer:
– Frihet i åndslivet
– Likhet i rettslivet
– Brorskap i næringslivet

I et sentralt foredrag sa Rudolf Steiner at disse tre idealene er åndelig vevet inn i de moderne menneskers sjeler. Menneskene og menneskeheten lengter etter en virkeliggjørelse av frihet, likhet og brorskap. Det er en sjelelig-åndelig kjensgjerning som man kan bygge på.

Hvilken ånd lever i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne?

  • Assistert autonomi ville bety å hjelpe og støtte mennesker som har nedsatt tanke- og beslutningsevne.
  • Idealet om brorskap i næringslivet blir virkeliggjort gjennom «en impuls om absolutt brorskap når det gjelder de sosiale forhold i det fysiske liv». Ved å praktisere dette absolutte brorskap blir inkludering i samfunnet først mulig.
  • Idealet om likhet i rettslivet blir mulig ved at «mennesker i fremtiden i hvert menneske skal se det skjulte guddommelige». Å blir var Guds bilde i det andre menneske, i hans individualitet slik han er, er grunnlaget for likhet og dermed for barrierefrihet.
  • Barrierefrihet betyr til å begynne med å rive ned hindringer slik som trappetrinn, som hindrer rullestolkjørere og stenger tilgangen til et sted, og gjennom alt som skaper ulikhet.
  • Barrierefrihet betyr også at det må oppstå en interaksjonen mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og mennesker som skaper barrierer i holdninger og omgivelser.